Etikk | Metodeguiden

/etikk

I kjernen av ethvert forskningsprosjekt ligger et sett av etiske prinsipper som beskytter både deltakere, forskeren selv og forskningens troverdighet

Etikk i forskning handler i første omgang om å sikre at ingen tar skade av å delta i et prosjekt, men det stopper ikke der. Etisk bevissthet er en måte å tenke på gjennom hele forskningsprosessen og fungerer som et styringsverktøy som hjelper oss som forsker til å ta kloke valg i møte med praktiske og moralske dilemmaer. Det etiske rammeverket skal skape trygghet, ikke bare for dem som deltar i studien, men også for samfunnet som senere skal bruke kunnskapen. Forskning uten et sikkert etisk fundament risikerer å skade mennesker, spre feilaktige konklusjoner og svekke tilliten til akademia som helhet. Etikk er derfor ikke en formalitet, men et av vitenskapens viktigste elementer.

Etikk strekker seg langt utover de formelle prosedyrene som ofte nevnes, som informert samtykke, konfidensialitet og anonymisering. Det handler også om å bygge en kultur preget av åpenhet, redelighet og respekt. Dette innebærer blant annet at forskere må være ærlige om usikkerhet, tydelige på begrensninger og villige til å korrigere feil. Ansvarlig forskningspraksis omfatter alt fra hvordan man håndterer data, til hvordan man samarbeider med kolleger, deler kreditering og rapporterer resultater. Gjennom dette arbeidet opprettholdes forskningens integritet og samfunnets tillit til at forskere opptrer med faglig og moralsk ansvar. Slike verdier er ikke bare normative. De er direkte avgjørende for forskningens kvalitet og relevans.

Etiske vurderinger blir enda mer komplekse når forskning beveger seg inn i områder som involverer sensitive data, ny teknologi eller sårbare grupper. Fremveksten av digitale verktøy og kunstig intelligens stiller nye krav til hvordan man tenker om personvern, datasikkerhet og algoritmisk rettferdighet. I tillegg har økt fokus bærekraft, klima og globale ulikheter gjort det nødvendig å reflektere over forskningens konsekvenser på et bredere nivå. Et forskningsprosjekt kan være metodisk solid, men likevel problematisk dersom det overser miljømessige, sosiale eller kulturelle implikasjoner. Internasjonale retningslinjer som The Singapore Statement on Research Integrity understreker nettopp dette: etisk forskning handler om både personvern, ansvarlighet og respekt for samfunnskonsekvensene av vitenskapelige beslutninger.

Etikk er ikke statisk. Nye problemstillinger oppstår i takt med samfunnets utvikling, og vi som forsker må derfor være villig til å oppdatere vår etiske forståelse. Kontinuerlig refleksjon og profesjonell utvikling er nødvendig både for å håndtere de små beslutningene i hverdagen og de store dilemmaene som krever dialog, råd og faglig skjønn. God etisk praksis krever observasjon, erfaring og evnen til å se konsekvensene av egne valg. Det betyr at etikk ikke kun er et sett regler, men en måte å tenke på som former hvordan man planlegger, gjennomfører og formidler forskning.

En god etisk forståelse styrker forskningens samfunnsverdi. Ved å prioritere ansvarlighet, respekt og redelighet sikrer man ikke bare at studier behandles riktig, men også at forskningen bidrar positivt til menneskers liv, profesjonell praksis og kunnskapsutvikling. Forskning har stor påvirkningskraft og nettopp derfor må etikk være en integrert del av hver beslutning og handling. Når forskere og forskende studenter arbeider med bevissthet om både muligheter og konsekvenser, blir vitenskapen en konstruktiv kraft som beholder sin legitimitet og relevans. Dette er en forpliktelse som alle som forsker, underviser eller veileder må ta på alvor, og som bidrar til at vitenskapen fortsatt kan tjene som grunnlag for fremgang og innsikt.

Datalagring

Sikker og ansvarlig lagring av forskningsdata er en grunnleggende del av alt forskningsarbeid. God datahåndtering handler ikke bare om tekniske løsninger, men om å beskytte mennesker, sikre vitenskapelig kvalitet og ivareta samfunnets tillit til forskningen. Når data lagres og behandles riktig, reduseres risikoen for brudd på konfidensialitet, samtidig som forskningen blir mer etterprøvbar og troverdig. Forskningsdata kan omfatte alt fra anonyme svar i spørreundersøkelser til sensitive personopplysninger og humant biologisk materiale. Uansett datatype kreves systematiske vurderinger av sikkerhet, etikk og etterlevelse av regelverk som GDPR (EU, 2016).

Mye av ansvaret ligger i å etablere sikre systemer for datalagring som forhindrer uautorisert tilgang og reduserer risikoen for datatap. Universiteter og forskningsinstitusjoner tilbyr gjerne egne forskningsservere, sikre lagringsområder og løsninger for overføring av data. Disse alternativene er utviklet for å oppfylle juridiske krav, samtidig som de gjør det mulig for forskere å arbeide effektivt og i tråd med anerkjente standarder. God datasikkerhet innebærer ikke bare lagring, men også vern mot cyberangrep, uautorisert innsyn og utilsiktet spredning.

All god datahåndtering starter med en grundig og gjennomtenkt databehandlingsplan. En slik plan skal beskrive hele livsløpet til forskningsdataene fra første innsamling til endelig sletting eller langtidslagring. Den bør inkludere rutiner for anonymisering, pseudonymisering, kryptering, sikring av koblingsnøkler, lagringsløsninger, tilgangskontroll og prosedyrer for hva som skal skje etter prosjektets avslutning. For eksternt finansierte prosjekter, særlig fra EU og Norges forskningsråd, er dette et obligatorisk krav og en del av prosjektets kvalitetskontroll. En tydelig plan gir forskeren et rammeverk for ansvarlig arbeid og verner både deltakere og forskningsprosessen.

Når personopplysninger behandles, må man være særlig varsom. Identifiserende informasjon og koblingsnøkler bør alltid lagres separat for å redusere risikoen dersom systemer skulle kompromitteres. Tilgang til slike data skal kun gis til personer som er direkte involvert i prosjektet og har tydelig behov for tilgang. I tillegg bør det etableres prosedyrer for hvordan midlertidige opptak, feltnotater og rådata oppbevares til de er trygt overført til forskningsserveren. Lyd- og bildeopptak bør lagres på krypterte enheter og passordbeskyttes før overføring, og overføringen bør skje så raskt som mulig.

For mindre studentprosjekter med lav personvernrisiko kan bruk av private enheter være tillatt, men kun dersom det innføres strenge sikkerhetstiltak som kryptering, tofaktorautentisering og sterke passord. Selv i slike tilfeller må grunnleggende prinsipper for personvern og etikk følges. Studentprosjekter skal ikke være unntatt fra god vitenskapelig praksis, men må tilpasses risikonivå og prosjektets omfang.

I mange forskningsfelter er langtidslagring og deling av data en viktig del av forskningsverdien. Internasjonale retningslinjer som FAIR-prinsippene (Wilkinson et al., 2016) oppfordrer forskere til å gjøre data mest mulig tilgjengelige for andre når det ikke går på bekostning av personvern eller sikkerhet. Dette betyr at data som kan gjenbrukes bør lagres på en måte som gjør dem lette å finne, tilgjengelige etter forespørsel, kompatible med ulike systemer og mulig å bruke på nytt i nye forskningsprosjekter. For sensitive data gjelder strengere krav, men også her kan data i noen tilfeller gjøres tilgjengelige gjennom sikre delingsmekanismer.

Når et prosjekt avsluttes, må forskeren ta stilling til hva som skal skje med dataene. Data som ikke lenger er nødvendige, og som inneholder personopplysninger, skal slettes eller anonymiseres. Kun prosjekter med særskilt godkjenning eller som omfattes av institusjonens langtidsarkiv kan lagre data på ubestemt tid. Dette er et viktig etisk prinsipp som forhindrer at personopplysninger blir liggende uten formål eller kontroll.

Samlet sett er god forvaltning av forskningsdata ikke bare en teknisk utfordring, men også et spørsmål om etisk ansvarlighet. Ved å følge veiledning og retningslinjer for databehandling, sikker lagring, og ansvarlig deling, kan forskere og studenter sikre at deres arbeid står i samsvar med både vitenskapelige og samfunnsmessige standarder. Husk å alltid gjøre deg kjent med din institusjons spesifikke retningslinjer for datalagring. Mange instidusjoner bruker også SIKT (tidligere NSD) for vurdering av håndtering av personopplysninger, mens andre organer kan være relevante for din institusjon.

Referanser:

European Union (2016). General Data Protection Regulation (GDPR). Tilgjengelig fra https://gdpr-info.eu/
Wilkinson, M. D., et al. (2016). The FAIR Guiding Principles for scientific data management and stewardship. Scientific Data, 3, 160018.

Etiske retningslinjer

Etiske retningslinjer fungerer som et veikart i forskningsprosessen. De hjelper forskere med å orientere seg i komplekse dilemmaer, balansere ulike hensyn og ta beslutninger som ivaretar både vitenskapens og samfunnets interesser. Disse retningslinjene utformes gjerne av forskningsinstitusjoner, vitenskapelige samfunn og etiske komiteer, og omfatter alt fra forfatterskap, publiseringsetikk og interessekonflikter til anonymitet, datasikkerhet, dyrevelferd og ansvarlig bruk av teknologi. Etikk er derfor ikke et tillegg til forskningen, men en integrert del av dens struktur og kvalitet.

Forskningsetikk bygger på et sett av grunnleggende normer, verdier og prinsipper som skal sikre at forskning gjennomføres på en ansvarlig, respektfull og redelig måte. Disse normene er ikke kun tekniske regler, men uttrykk for sterke samfunnsmessige forventninger til hvordan forskning skal bidra til kunnskap, tillit og utvikling. Menneskeverd, rettferdighet og beskyttelse mot skade står helt sentralt, og fungerer som rettesnorer som sikrer at forskningen både er vitenskapelig solid og sosialt ansvarlig. Dette innebærer at forskere plikter å handle med integritet, ærlighet og åpenhet i alle deler av forskningsprosessen, fra planlegging til gjennomføring, rapportering og publisering. Etiske forpliktelser strekker seg imidlertid langt utover hensynet til enkeltpersoner.

Forskere må også vurdere samfunnsmessige konsekvenser, miljøpåvirkning og hvordan forskningen kan brukes eller misbrukes. Design av studier bør være rettferdig, gjennomføring skånsom, og datahåndtering trygg og transparent. Integritet og redelighet handler også om å minimere risiko, sikre at ressursene brukes effektivt og unngå research waste, slik at forskningen faktisk kommer samfunnet til gode. Dette gjelder like mye for små studentprosjekter som for omfattende internasjonale studier. Ansvar for etisk forskning ligger både individuelt og institusjonelt. Forskere har et personlig ansvar for å følge etiske retningslinjer, søke nødvendige godkjenninger og oppdatere seg på gjeldende regelverk. Samtidig er institusjonene forpliktet til å legge til rette for opplæring, veiledning og en kultur preget av åpenhet og ansvarlighet. Dette inkluderer alt fra tydelige prosedyrer og forskningsetiske komiteer til systemer for håndtering av avvik og konflikt.

Finansiører og samarbeidspartnere spiller også en viktig rolle i å sikre at prosjekter gjennomføres med høy etisk standard, og at det finnes balanse mellom forskningsfrihet og ansvarlig styring. Åpenhet er et av de viktigste etiske prinsippene i moderne forskning. Det innebærer at forskningsprosessen, metoder og resultater gjøres tilgjengelige på en måte som muliggjør etterprøving, videre bruk og kritisk diskusjon. Slik styrkes forskningens troverdighet og betydning. Samtidig øker forventningene til at forskere tydelig kommuniserer begrensninger, vurderer mulige bivirkninger av funnene og ansvarliggjør seg for hvordan forskningen kan påvirke samfunnet og fremtidige generasjoner. Den globale forskningsverdenen forutsetter også felles standarder og internasjonal koordinering.

Arbeidet med forskningsetikk i Norge er en del av en bredere, internasjonal innsats for å fremme kvalitet, åpenhet og integritet. Dokumenter som The European Code of Conduct for Research Integrity (ALLEA, 2017) gir felles rammer for ansvarlig forskning på tvers av landegrenser og fagfelt, og understreker betydningen av transparens, ansvarlighet og gode forskningspraksiser. Dette arbeidet er avgjørende for å sikre at forskning bidrar til et kunnskapsbasert, rettferdig og bærekraftig samfunn, samt for å opprettholde den brede tilliten som er nødvendig for vitenskapens videre utvikling.

Gjennom kontinuerlig refleksjon, utdanning og selvregulering kan forskningsetikken fungere som en ledestjerne for vitenskapelig fremgang og samfunnsmessig velferd. Etiske retningslinjer gjør forskere i stand til å løse vanskelige dilemmaer, vurdere konsekvenser og handle på måter som beskytter både mennesker, kunnskapens integritet og forskningens langsiktige verdi.

I tillegg til de generelle etiske retningslinjene, har flere universiteter og høyskoler egne spesifikke etiske retnignslinjer som må tas hensyn til ut ifra hvor man jobber/studerer (se for eksempel NTNU, UIO, HVL, NLA, NIH og UIB sine nettsider).

Nyttige linker:

Etisk vurdering

Etiske hensyn, vurdert av institusjonelle etiske komiteer eller tilsvarende organer, utgjør et sentralt steg i planleggingen av ethvert forskningsprosjekt som involverer mennesker, personopplysninger eller biologisk materiale. Formålet med en slik vurdering er å sikre at prosjektet følger etablerte etiske standarder og ivaretar deltakernes rettigheter, verdighet og sikkerhet. I praksis innebærer dette en grundig gjennomgang av forskningsdesign, datainnsamlingsmetoder, prosedyrer for anonymitet og konfidensialitet, samt en vurdering av risikoer og gevinster for deltakerne.

Etisk vurdering er ikke en formalitet, men en integrert del av vitenskapelig kvalitet og samfunnsansvar, og bidrar til å opprettholde tilliten til forskningen og dens betydning. Etisk godkjenning er viktig fordi den sikrer respekt for individet gjennom krav om informert samtykke og tydelig kommunikasjon med deltakerne. Deltakerne skal få klar og forståelig informasjon om studiens formål, hva deltakelsen innebærer, mulige risikoer og fordeler, og sin ubetingede rett til å trekke seg når som helst. En slik prosess etablerer et grunnlag av tillit som er helt avgjørende for at forskningen skal være legitim.

Godkjenningen fungerer også som en mekanisme for å beskytte deltakerne mot skade. Alle forskningsstudier må vurderes med tanke på fysisk, psykologisk og sosial risiko, og den etiske komiteens rolle er å identifisere slike risikoer og påse at forskeren har tilfredsstillende tiltak for å redusere eller håndtere dem. Denne vurderingen bidrar til at forskning gjennomføres på en måte som ikke påfører deltakerne unødvendig belastning eller fare. Videre sikrer etisk vurdering at studier gjennomføres med rettferdighet når det gjelder rekruttering og fordeling av forskningsbyrder og fordeler. Det skal ikke være slik at bestemte grupper systematisk utelukkes, utnyttes eller belastes uten god grunn. Rettferdighet omfatter også involvering av grupper som historisk har blitt ekskludert fra forskning, forutsatt at dette gjøres på en trygg og ansvarlig måte.

Etisk godkjenning handler i tillegg om å etablere åpenhet og ansvarlighet i forskningen. Ved å gå gjennom en strukturert vurderingsprosess forplikter forskere seg til å dokumentere metoder, beslutninger og etiske refleksjoner på en måte som kan etterprøves. Dette styrker forskerens ansvar overfor både deltakerne, forskningsmiljøet og samfunnet. Selve prosessen for etisk godkjenning starter med at forskeren utarbeider en detaljert forskningsprotokoll. Denne skal beskrive studiens hensikt, metodevalg, analyseplan, håndtering av sensitive opplysninger, risiko- og nyttevurderinger og tiltak som beskytter deltakerne. Deretter sendes protokollen til riktig etisk komité. I Norge gjelder dette ofte de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) for studier som involverer helseopplysninger eller medisinske forhold, mens prosjekter innen samfunnsvitenskap og humaniora vurderes av NESH, NEM eller NENT avhengig av tema og fagområde.

Når komiteen mottar protokollen, vurderer de prosjektet opp mot gjeldende retningslinjer og forskningsetiske prinsipper. Komiteen kan godkjenne prosjektet slik det foreligger, be om presiseringer eller endringer, eller i sjeldne tilfeller avslå søknaden. Dersom komiteen ber om endringer, må forskeren revidere protokollen og sende den inn på nytt. Først når alle krav er oppfylt og alle bekymringer er tilfredsstillende adressert, gis endelig godkjenning. I enkelte prosjekter krever komiteen også løpende oppfølging gjennom rapportering, statusoppdateringer eller monitorering. Dette sikrer at studien følger etiske retningslinjer gjennom hele forskningsprosessen og ikke bare ved oppstart.

Dermed fungerer etisk vurdering både som en kvalitetskontroll og som en støtteordning som hjelper forskere å holde et høyt etisk nivå. Gjennom denne strukturerte vurderingsprosessen blir det tydelig at etikk ikke er et hinder for forskning, men tvert imot en forutsetning for forskning som er trygg, ansvarlig og samfunnsnyttig. Etisk vurdering og godkjenning er en viktig del av arbeidet med å sikre at forskningen ikke bare søker ny kunnskap, men gjør det på en måte som bygger tillit og ivaretar grunnleggende verdier i samfunnet.

Nøyaktig hvilke etiske godkjenninger som trengs i din forskning, avhenger av blant annet forskningsfeltet, problemstilling, deltakere og institusjon. Det er viktig å gjøre seg kjent med de aktuelle reglene og retnignslinjene man trenger å følge før man starter med forskningen sin. I tillegg må man sørge for at alle nødvendige godkjenninger og vurderinger er i orden før datainnsamlingen starter. Dette kan inkludere både lokale, regionale og nasjonale organer for vurdering av forskningsprosedyrene.

På REK sine sider kan du finne mer informasjon om godkjenning for studier som omfattes av helseforskningsloven

Samtykke

Informert samtykke er et av de viktigste og mest beskyttende prinsippene i forskningsetikk. Det fungerer som en garanti for at deltakere ikke bare sier ja til å delta, men gjør det på grunnlag av en reell forståelse av hva de samtykker til. I praksis innebærer dette at deltakerne får klar, fullstendig og lett forståelig informasjon om studiens formål, hvilke typer data som samles inn, hvordan informasjonen skal brukes, og hvilke eventuelle risikoer eller belastninger deltakelsen kan medføre.

Like viktig er det at deltakerne forstår sine rettigheter, inkludert retten til å trekke seg når som helst uten negative konsekvenser. Informert samtykke skal ikke reduseres til et signert dokument, men forstås som en kontinuerlig prosess som varer gjennom hele forskningsprosjektet. For at et samtykke skal være gyldig, må det være frivillig, spesifikt, informert og dokumenterbart. Det må gis gjennom en aktiv handling, enten det er en underskrift eller en elektronisk bekreftelse, og det må være like enkelt å tre ut av prosjektet som det var å gi samtykke til å delta. Dette sikrer deltakernes autonomi og beskyttelsen av deres personvern.

En av de vanligste utfordringene knyttet til informert samtykke er å sikre at deltakeren faktisk forstår hva de samtykker til. Det er derfor ekstremt viktig at forskeren formidler informasjon uten fagterminologi, unødvendig juridisk språk eller kompliserte forklaringer, og at informasjonen blir gitt på en måte som er tilpasset målgruppen. Språk, kultur, alder, digital kompetanse og helsemessige forutsetninger kan alle påvirke hvordan informasjonen oppfattes. En god praksis er å gi deltakerne tid til å lese og reflektere over informasjonen, og å legge til rette for spørsmål og samtale før samtykke innhentes. Det bør aldri være tvil om hvorvidt en deltaker har forstått innholdet. Dersom forskningen strekker seg over lenger tid, kan det også være behov for oppdateringer eller påminnelser om hva det ble samtykket til, spesielt dersom prosjektet utvikler seg eller endres. Samtykke som var informert ved oppstart er ikke nødvendigvis informert ett år senere dersom prosjektets retning eller metoder har endret seg.

Informasjonen deltakerne mottar, må alltid være tydelig om hvem som er ansvarlig for prosjektet, hvordan dataene vil bli lagret, hvem som har tilgang, hvor lenge dataene skal oppbevares, og hvordan de kan slettes. Det må også være helt klart hvordan deltakere kan trekke tilbake sitt samtykke, og hva dette innebærer for allerede innsamlede data. For noen forskningsprosjekter, særlig innen grunnforskning, kan det være vanskelig å beskrive alle fremtidige bruksområder for dataene. Lovverket åpner derfor for at formålet kan beskrives noe bredere, men informasjonsplikten opprettholdes likevel. Forskeren må alltid gi en overordnet og forståelig forklaring som gjør deltakeren i stand til å ta en reell beslutning.

Forskningsinstitusjoner må ha rutiner som sikrer at samtykke blir dokumentert på en forsvarlig måte, og at tilbaketrekking behandles effektivt og uten konsekvenser for deltakerens videre behandling eller status. På denne måten sikrer prinsippet om informert samtykke både deltakernes rettigheter og forskerens ansvar for å gjennomføre forskning med høy grad av åpenhet og respekt. Det bidrar til en forskningspraksis som bygger tillit, og som gjør det mulig å hente inn data på en måte som både er faglig forsvarlig og menneskelig ansvarlig.

Utfordringer og mulige løsninger

Samtidig som informert samtykke er et grunnleggende prinsipp i all etisk forskning, er det også en av de mest krevende delene av forskningsprosessen. En av hovedutfordringene gjelder kompleksiteten i forskningsinformasjonen som gis til deltakerne. Forskning, særlig innen helse, teknologi eller samfunnsfaglig metodikk, kan involvere teknisk språk, uvanlige begreper eller kompliserte prosedyrer. Dette gjør det vanskelig for deltakere uten fagbakgrunn å forstå fullt ut hva studien innebærer, og forskere må være bevisste på at selv enkle begreper kan oppfattes ulikt avhengig av deltakerens erfaringsgrunnlag.

I forlengelsen av dette oppstår utfordringen med å vurdere hvorvidt en deltaker faktisk har forstått informasjonen som gis. Det finnes ingen standardisert måte å måle forståelse på, og forskeren må ofte gjøre skjønnsmessige vurderinger basert på dialog, spørsmål eller observasjon. Dette kompliseres ytterligere når deltakerne har varierende forutsetninger for å gi samtykke, for eksempel barn eller personer med redusert kognitiv kapasitet. Her stilles det spesielt høye krav til tydelighet, sensitivitet og tilpasning. Språklige og kulturelle barrierer kan også skape misforståelser, særlig i studier med deltakere fra ulike kulturelle miljøer. Ordvalg, forventninger og kommunikasjonstilnærminger kan variere betydelig, og det som fremstår som klart for forskeren, kan være uklart eller tvetydig for deltakeren.

For å møte disse utfordringene finnes det flere tilnærminger som kan bidra til et mer robust og reelt informert samtykke. En av de mest effektive metodene er bruk av interaktive samtykkeprosesser.

Digitale verktøy, korte videoer, illustrasjoner eller trinnvise presentasjoner kan gjøre informasjonen mer tilgjengelig og engasjerende. Dette gir deltakerne bedre forutsetninger for å forstå både formål og prosedyrer før de samtykker.

En annen nyttig tilnærming er teach back metoden, der deltakeren med egne ord gjengir hva studien innebærer og hva samtykket omfatter. Dette gir forskeren direkte innsikt i om informasjonen har blitt forstått, og gir mulighet til å korrigere misforståelser før samtykke gis. Metoden er særlig nyttig i møte med sårbare grupper eller i studier der informasjonen er kompleks.

Tilpasning av kommunikasjon er også en sentral løsning. Samtykkeskjemaer og informasjonsmateriell bør være skrevet på et språk og i en stil som passer deltakerne, og oversettelser eller visuelle hjelpemidler bør brukes når det er nødvendig.

I studier med deltakere fra ulike kulturelle bakgrunner kan det også være nyttig å konsultere kulturkompetente rådgivere for å sikre at presentasjonen av informasjon ikke skaper misforståelser eller utilsiktede barrierer.

I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å gjennomføre egne samtykkesesjoner for deltakere som anses som sårbare. Dette gir rom for langsommere gjennomganger, flere spørsmål og bedre tilpasning til individuelle behov.

For noen prosjekter, særlig de som strekker seg over lang tid eller utvikler seg underveis, vil det også være hensiktsmessig å praktisere et kontinuerlig samtykke. Det innebærer at forskeren jevnlig sjekker inn med deltakerne, gir oppdateringer om studiens fremdrift og forsikrer seg om at deltakerne fortsatt ønsker å være med. På denne måten blir samtykke en levende prosess fremfor en engangshandling, og deltakerens autonomi ivaretas gjennom hele studien.

Til sammen kan slike strategier styrke kvaliteten og etikken i arbeidet med informert samtykke. De bidrar til at deltakere ikke bare får informasjon, men faktisk forstår og reflekterer over den før de deltar. Dette er viktig for å opprettholde den gjensidige tilliten som forskning bygger på, og for å sikre at forskningen utføres i tråd med både juridiske krav og etiske idealer.

Du kan laste ned en standard mal til informasjonsskriv / samtykke under Maler. Eventuelt kan du bla gjennom andre former for informasjonsskriv på SIKT sin nettside. Andre typer informasjonsskriv inkluderer for eksempel de som håndterer andre former for lovlig grunnlag til å håndtere data (noe annet enn personlig samtykke), bruk av allerede eksisterende data, og skjema spesielt tilpasset barn.